Svøm for livet!

Foto: Kåre Kompelien, lånt fra Haugesunds Avis

De siste 3 dagene har det vært særdeles lite trening, i underkant av 4,5 time faktisk. Jeg tenkte jeg kunne ta igjen litt med å løpe 4x4min intervaller på den berømte stien ved Kvalsvik, som nylig ble omtalt i Haugesunds Avis.

Jeg startet litt hardt med oppvarmingen i og med at det var rimelig kaldt og forblåst ute, -4grader og sterk vind. Det var deilig å få opp pulsen litt. Men to minutter ut i den første intervallen merket jeg at jeg var veldig kortpustet og følte meg ikke helt vel, for å være helt ærlig følte jeg meg unaturlig dårlig…
Dette har jo en sammenheng med at jeg løp med en puls på 180 slag/min, mot en puls på rundt 160 slag/min som jeg pleier å ha på mine langintervaller.
Disse slagene gjorde at det føltes rett å slett ut som om jeg skulle stryke med.

Jeg har hørt at det ikke skal være så ille å dø om en holder på med noe en er glad i. Men det var, dessverre, absolutt ikke tilfelle her. Trøsten får være at om jeg skulle gått i bakken så var ikke sjøen langt unna, tror nok jeg skulle klart å krøpet bort de 10-15 meterene å uti havet…

Da var det som vanlig duket for svømming lørdags morgen klokken 08.30. Men da jeg kom bort til Vormedalshallen kom jeg på at det var stevne i dag, samtidig så jeg at det kun var jeg som hadde dukket opp for å trene…

Da stod valget mellom å vente i to og en halv time på at det skulle bli åpent i Karmøyhallen, for så å svømme slalom i to timer, eller å ta seg en løpetur med en gang og ha mesteparten av helga fri for trening. Jeg valgte det siste, og angrer ikke selv om dette medførte at jeg manglet 2000m på distansemålet for uka.

Det var nemlig vindstille, 2-3minusgrader  og full sol i dagmorges, et fantastisk vintervær. Løpeturen gikk fra Kvalsvik opp til eivindsvannet, videre til Steinsfjellet og samme ruta tilbake, en total distanse på ca. 16 kilometer. Hastigheten var veldig varierende, men hoveddelen av løpet lå i sone 2. Helle turen varte i en time og femtien minutter, noe som er nok mtp at jeg ikke løper så veldig mye for tiden.

Nedenfor kan du se løypa.

Mange sier at de skulle ønske de hadde min motivasjon, andre er litt mer presise og sier de skulle hatt LITT av min motivasjon. 
Skal jeg være helt ærlig så har jeg til tider ønsket at jeg selv var i den sistnevnte gruppa, og hadde omtrent 20% av min egen motivasjon.
Dvs jeg ønsker ofte jeg kunne vært fornøyd med å trene 3-4 ganger i uka som folk flest, og kunne nyte og være stolt av det å tidligere ha svømt Boknafjorden, Sandeid-Skipavåg og den Engelske kanal.
Dette er på grunn av at det å få nok treningstimer i bassenger, som kun har åpent morgen og kveld, nemlig er en stor prøvelse. Og når en i tillegg må vente til (ref. i fjor) juni for å få 8 grader i vannet så utgår jo mengdetreningen her, ihvertfall nå om dagen.

Dessverre er sannheten en helt annen…
Når det gjelder treningsmengde - jeg er passe fornøyd om jeg trener  3 timer på en dag, er det 4 er det ok, er det under 3 er jeg VELDIG misfornøyd.
Når det gjelder svømmeturene - det som er gjort interesserer meg ikke, jeg registrerer at det gikk an og svømme disse distansene, og ser meg ut nye mål, som å svømme fortere, lenger og kaldere steder.
Jeg klarer ikke å glede meg over ting som er gjort og lene meg tilbake. Jeg må finne nye steder å svømme, som det er enda mindre sjangs for å klare.

Det er dette som driver meg, muligheten for å mislykkes, kampen for å klare det umulige. 
Jeg drives ikke av å nå mine mål, det viser bare at det gikk, mine mål er kun milepæler på en endeløs vei, der kampen mot mine egne grenser er i fokus…

Viktorius
-Believe & Achieve