Svøm for livet!

Svøm for livet tegneserie var  i utgangspunktet ikke i min villeste fantasi.

Men Anders K. Sekanina som er en ung lovende tegneserie skribent har gjestearbeidet litt hos GINUNGAGAP og de satte han på ideen. Og fremover vil jeg legge ut noen striper, den første kan du se under.

Svøm for livet stripene var bare en liten bi-geskjeft for Anders, han har blant annet en serie som heter Skog og mark.
Den er ikke kun for de som er interessert i skog og mark, den er nemlig fantastisk bra. En av favorittstripene mine finner du her.
Neimen ikke lett å være elg i dag gitt.. haha

En annen serie Anders har lagd er Otte og Silvester, den finner du her.

Tilbake til Svøm for livet, den første stripa kan du se nedenfor

Gjerne del denne linken på facebook, så får kanskje flere sin nye favorittserie i Skog og Mark, Otte og Silvester eller Svøm for livet??

Tusen takk skal du ha Anders

Is it worth the sweat?
Da jeg startet prosjektet Svøm for livet var det i første omgang fordi jeg manglet utfordringer i hverdagen. I tillegg fant jeg også ut at jeg kunne sette fokus på Organdonasjon og kanskje på den måten bidra til å redde liv.
Lite visste jeg om hvor mye tid og krefter både fysisk og psykisk som måtte til. To timer trening om dagen som før var mye,er nå altfor lite, det er et evig jag om å få trent nok, hver bidige dag dreier seg om trening, hvordan jeg kan bli bedre?
Hver eneste økt kunne vært lenger hardere og mer effektiv.
Burde jeg holdt meg hjemme å sett på tv heller!?

Is it worth the pain?
Helt siden jeg startet prosjektet Svøm for livet har jeg presset mine grenser til det ytterste, både psykisk og mentalt. Dette gjelder i stor grad kuldetilvenningen og det å svømme lenger og lenger.
Men det er ikke bare den ukentlige treningen som smerter. Hver bidige dag prioriterer jeg ned besøk av familie, venner og kjente for å få noen runder i bassenget. Dette smerter hver dag, alle forsakes i tur og orden.
Skal jeg la samvittigheten min forfalle helt?

Is it worth the anguish?
Foran hver tur bygger jeg opp ett press på meg selv, klarer jeg dette? Treningspresset stiger og alt annet enn svømmingen nedprioriteres. Jeg sliter med negative tanker om jeg ikke får trent som planlagt pga sjukdom og skader. Og selvsagt har jeg en tendens til å planlegge litt mer enn jeg burde. Det fører som regel til at jeg trener litt mindre enn planlagt og dermed ikke når mine treningsmålmål, stikk i strid med hva jeg anbefaler ALLE andre.
Hadde det vært bedre å cruiset gjennom dagene uten bekymringer når jeg var hjemme!?

The truth.
Heldigvis har jeg dette året en treningsdagbok å se tilbake i, slik at jeg kan være litt mer fornuftig i planleggingen dette året. Nå konsentrerer jeg meg bare om å trene litt mer enn i fjor…

Sannheten er at jeg er avhengig av å ha et mål. Jeg er ikke avhengig av å nå mål. Mål som er nådd betyr plutselig ikke noe lenger, jeg trenger noe å kjempe for. Noe som jeg mest sannsynlig ikke klarer, noe som jeg må slite for å kanskje klare.

Det er den jeg er.

Når startet jeg med havsvømming? Vell, uten å tenke meg om så ville jeg ganske sikkert sagt at jeg startet med prosjektet Svøm for livet.
Men så kom jeg til å tenke litt lenger tilbake… Jeg har i en del år, før jeg startet prosjektet, svømt litt frem og tilbake på Åkrasanden, fra den tiden stammer altså min første svømmetur.
Kanskje dette i underbevisstehten ble starten på prosjektet Svøm for livet?.

Jeg har alltid likt utfordringer, og en dag skimtet jeg ut på Nyvingen. Tanken slo meg, hvorfor ikke prøve å svømme ut dit?
Det gikk ikke mange timene før jeg hadde fått blod på tann og søskenbarnet mitt Karl Magnus Vikra stillte i følgebåt på ettermiddagen samme dag. For sikkerhetsskyll en robåt, uten motor…

Nyvingen ligger rett vest av Åkrehamn og jeg startet på Åkrasanden. Du kan såvidt skimte den på bildet under, den ligger lengst ute av de du ser, det er den lille prikken midt i bildet.

Svømmeturen gikk veldig bra, og jeg unngikk alle svimaneter selv om det var en del av dem som svømte sammen med meg…  
Det vil si, alle utenom en…  Da jeg nærmet meg Nyvingen ropte Karl Magnus; “50 meter igjen!“  Jeg la om takten og svømte det jeg var god for, og selvfølgelig hodestups inn i en brennmanet!
Det er heldigvis ikke livstruende og lykken over å ha svømt til Nyvingen overvant svia fra den stakkars maneten som lå i veien, jeg minnest den fikk litt hardere medfart enn meg…