Svøm for livet!

Når startet jeg med havsvømming? Vell, uten å tenke meg om så ville jeg ganske sikkert sagt at jeg startet med prosjektet Svøm for livet.
Men så kom jeg til å tenke litt lenger tilbake… Jeg har i en del år, før jeg startet prosjektet, svømt litt frem og tilbake på Åkrasanden, fra den tiden stammer altså min første svømmetur.
Kanskje dette i underbevisstehten ble starten på prosjektet Svøm for livet?.

Jeg har alltid likt utfordringer, og en dag skimtet jeg ut på Nyvingen. Tanken slo meg, hvorfor ikke prøve å svømme ut dit?
Det gikk ikke mange timene før jeg hadde fått blod på tann og søskenbarnet mitt Karl Magnus Vikra stillte i følgebåt på ettermiddagen samme dag. For sikkerhetsskyll en robåt, uten motor…

Nyvingen ligger rett vest av Åkrehamn og jeg startet på Åkrasanden. Du kan såvidt skimte den på bildet under, den ligger lengst ute av de du ser, det er den lille prikken midt i bildet.

Svømmeturen gikk veldig bra, og jeg unngikk alle svimaneter selv om det var en del av dem som svømte sammen med meg…  
Det vil si, alle utenom en…  Da jeg nærmet meg Nyvingen ropte Karl Magnus; “50 meter igjen!“  Jeg la om takten og svømte det jeg var god for, og selvfølgelig hodestups inn i en brennmanet!
Det er heldigvis ikke livstruende og lykken over å ha svømt til Nyvingen overvant svia fra den stakkars maneten som lå i veien, jeg minnest den fikk litt hardere medfart enn meg…

Å drive idrett på høyt plan krever tid, mye tid. Hva gjør så at de orker å holde på? opptil 1000 timer i året er ikke uvanlig blant våre toppidrettsutøvvere. Selvsagt lever de fleste av sporten, men mange må derimot skaffe seg egne sponsere og får akkuratt hjula til å gå rundt.

Hva gjør så at de fremdeles er villige til å ofre kvalitetstid med venner, familie, kjærester og koner?

Sannheten er at i toppidrett, uansett idrettsgren, går det usannsynlig mye tid med til trening. Det sies at det må brukes 10 000timer om en skal bli god til noe. Dvs tusen timer hvert år i ti år før du er god, men til gjengjeld er du da VELDIG god

Tenk ti tusen timer! Latterlig mye og latterlig mye forsakelse tenker du kanskje… 
Sannheten er den at de ikke fører treningsdagbok for å holde styr på timeantallet, de fører dagbok for å måle fremgang, for å flytte grensene og for at gårsdagens feiltrinn skal kunne brukes som morgendagens byggestener.
De er så ihuget interessert i det de holder på med at det å trene ikke handler om å holde seg i form. Det handler om å gjøre de små forskjellene, være litt mer sta, litt mer perfeksjonist, litt mer selvpiner være litt mer  perfeksjonist.
Som i svømming, jeg teller ikke fliser i bunnen av bassenget , det handeler om å få tak i vannet, om å få albuen litt høyere opp, om å rotere kroppen skikkelig, om å ha hdodet i best mulig posisjon når du puster det handler om å bli i ett med vannet, og sist men ikke minst om å bli bedre, svømme fortere og ikke minst lengre.

Over kanalen tok jeg cirka 50 000 svømmetak, tenk om jeg svømte en centimeter lengre på hvert tak? Det villle gitt utlsag i meter, fem hundre meter for å være nøyaktig, og dette med kun en centimeter mer effektive svømmetak.

Det handler om å sprenge grense, det handler om å møte veggen, passere den til neste vegg og passere den også, om å aldri se seg tilbake…, det er ikke mannen i nabobanen som skal slåes, det er deg selv…

Dette gjør at jeg står opp 05.15 i hverdagene og trener min første økt fra 0600 – 0800 i bassenget og 08-09 på treningssenter. Det for å ha tid til en ettermiddagsøkt. Har jeg 3 timer en dag er jeg passe fornøyd , under det er jeg misfornøyd og mener jeg helst bør ha fire timer…

Hvordan kan det ha seg at jeg er villig til å bruke så mye tid på dette? Mange stiller seg spørsmålet om det er en livsstilssykdom som stjeler all min tid, jeg velger å ikke tro det.
Grunnen er at jeg har bygd meg opp erfaringer. Som en kamerat sa; vi har vært gjennom ekstremt mye mtp mestring og grensebryting. Dette har ført til at vi har innsett, i motsetning til veldig mange andre, at vi kan få til akkuratt det vi vil!

Grenser skal ikke settes, grenser skal sprenges og aldri sees tilbake på, fokus skal være fremover, bakover kan du tenke når du har nådd dine mål, gårsdagen skal ikke nytes i dag, men en gang i fremtiden.

“Drømmer kan faktisk følges, drømmer kan bli mål, drømmer kan bli historie.” – Stian Vikra.

Da var det som vanlig duket for svømming lørdags morgen klokken 08.30. Men da jeg kom bort til Vormedalshallen kom jeg på at det var stevne i dag, samtidig så jeg at det kun var jeg som hadde dukket opp for å trene…

Da stod valget mellom å vente i to og en halv time på at det skulle bli åpent i Karmøyhallen, for så å svømme slalom i to timer, eller å ta seg en løpetur med en gang og ha mesteparten av helga fri for trening. Jeg valgte det siste, og angrer ikke selv om dette medførte at jeg manglet 2000m på distansemålet for uka.

Det var nemlig vindstille, 2-3minusgrader  og full sol i dagmorges, et fantastisk vintervær. Løpeturen gikk fra Kvalsvik opp til eivindsvannet, videre til Steinsfjellet og samme ruta tilbake, en total distanse på ca. 16 kilometer. Hastigheten var veldig varierende, men hoveddelen av løpet lå i sone 2. Helle turen varte i en time og femtien minutter, noe som er nok mtp at jeg ikke løper så veldig mye for tiden.

Nedenfor kan du se løypa.