Datoen er 22.0ktober 2008. Jeg har akkuratt vært på svømmetrening, da jeg kommer hjem ser jeg at jeg har et ubesvart anrop på telefonen. Jeg ringer tilbake, presenterer meg og spør om de har ringt. Jeg må helt ærlig si at jeg ble litt satt ut, da det i andre enden var Haugesunds Avis som lurte på om det var jeg som skulle “svømme?”
vi går litt tilbake i tid. Jeg har aldri vært noen svømmer. Faktisk ble jeg brukt til å vise hvordan du ikke skulle gjøre i svømmeundervisningen på ungdomsskolen, og på gymnaset var jeg fremdeles elendig i svømming. Dette skulle endre seg da jeg bestemte meg for å stille til marinejegeropptak. Jeg hadde 3. best svømmetid etter å ha trent “mye” svømming, og trodde jeg var en veldig habil svømmer.Etter tiden i sjøfrosvaret ble jeg mer og mer glad i svømming, jeg var i bassenget cirka 5-6 ganger i uka og svømte 1000-1500m hver gang.
I etterhvert velkjent stil så svømte jeg noen “småturer” på badestranda denne sommeren som ellers, da en kamerat sa jeg burde svømme den engelske kanal. Der og da så var drømmen om den engelske kanal grunnlagt. men jeg presiserer her “drømmen”.
Jeg bestemte meg etterhvert for å utforske litt rundt dette og ringte Karmøy Svømmeklubb. Endelig skulle jeg få noen småtips om hvordan jeg kunne bli en bedre svømmer, og ikke minst endelig skulle jeg slippe og svømme slalom på familiebad.
Da jeg for første gang møtte opp i Norheim Svømmehall så spurte hovedtreneren en jente, tror du han er for gammel til å lære å svømme? Hun svarte nei, og han la til at jeg kunne bli en sprinter med min tette kroppsbygning. Lite ante de om at jeg var på vei til å forme meg et mål av min til da lille drøm om å svømme kanalen.
Da jeg den dagen hoppet i bassenget med gutte og jenter i alderen 8-19 år så fant jeg rimelig fort ut at jeg ikke var en fullt så habil svømmer som jeg trodde. Denne jenta på 8 år svømte bryst, crawl, butterfly og rygg… Men i stedet for å bli satt ut så ble jeg oppildnet av alle feil jeg fikk presisert i min svømming. Og jeg som trodde jeg svømte bra! Nå hadde jeg plutselig masse å rette på, og jeg visste at dette ville gjøre meg til en mye bedre svømmer. Takk og lov for at jeg gikk til svømmeklubben og takk til svømmeklubben og da spesielt Ørjan som har latt meg trene i kopervik og gitt meg uvurderlig mange tips.
Jeg begynte nå å samle informasjon, og lete opp folk som hadde gjort dette. På youtube fant jeg ut at mange som svømte gjorde dette for å sette fokus på en fin sak. Det var da nærliggende for meg å tenke på organdonasjon, dette på grunn av at jeg hadde et søskenbarn som het Olav, han ventet i lang tid på hjertet, men dessverre overlevde han ikke operasjonen. Olav var en gledesspreder i lokalmiljøet og hans optimisme tross vanskelige tider er grunn til beundring.
Grunnen til at jeg fikk en telefon den 22. oktober 2008 var at jeg noen dager før hadde sendt mail til Truls Zimmer, i Stiftelsen Organdonasjon, om at jeg ville svømme den engelske kanalen for å sette fokus på Stiftelsen. Dette syntes han hørtes ut som en flott ide og anbefalte meg å lage en hjemmeside og en facebook gruppe. Det gjorde jeg uten å tenke for mye på det.
Jeg håpte så å få med Haugesunds Avis den dagen jeg skulle svømme trneingsturene mine, og overraskelsen ble stor da jeg i løpet av de neste dagene skulle presentere prosjektet mitt i flere radiokanaler, tv haugaand, nrk rogaland sine nettsider og haugesunds avis.
Men uansett grunnen til at jeg hadde sendt mail til stiftelsen organdonasjon var for å sette fokus, å du verden for fokus det ble med mange oppslag 10 måneder før den første svømmeturen skulle gjennomføres. Og veldig mange meninger følgte.
Jeg gikk fra å gå ut på byen 2-4 ganger i måneden til å gå ut en gang hver 6 uke, og fra og svømme 6-7000m i uka til å svømme mellom 20 000 og 35 000m. I tillegg så har det vært veldig mye papirarbeid både i innsamling av værdata og praktiske ting når det gjelder kanalen, mye av dette har jeg fått av Sønnøve Husabø, som selv har svømt kanalen. Når det gjelder utholdenhetstrening så har jeg fått uvurderlige tips av John Arve michelsen som i skrivende stund er på Hawaii for å delta i VM i triathlon. Samtidig ble jeg anbefalt å bade minmum en gang i uka og i minimum to minutter gjennom helevinteren, det ble til minimum 2 ganger og minimum 3 minutter, her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene.
I tillegg så fant jeg fort ut at jeg måtte ha treningsturer, og da jeg nevnte den engelske kanalen for tvillingbroren min så mente han det var en bedre ide å svømme fra Utsira, den vestligste bebodde øya i havgapet i norge. Og da jeg etterhvert våget å nevne prosjektet for Ørjan som er trener så sa han at dersom jeg skulle svømme noe så måtte det jo være Boknafjorden! Vell, som sagt så gjort. Plutselig bestod prosjektet av 3 svømmeturer og det var før jeg fant ut at jeg må ha en 8 timers svømmetur for i det hele tatt å få lov til å svømme kanalen! 8 timersturen er jeg i skrivende stund usikker på når og hvor den skal utføres, eller om den vil utførse i forbindelse med Utsiraturen.
Når jeg nå ser tilbake etter snart et år med prosjektet og siden jeg da er halvveis i tid med prosjektet så er det deilig å si at jeg ikke angrer på noe. Og med hånda på hejrtet så kan jeg si at jeg er glad det kom ut så tidlig. At media har vært interessert har vært med på å presse meg til å trene da jeg kanskej ikke har vært så altofr motivert. I regn og kuling på vei til badestranda det er ikke like givende hver dag! Og heldigvis så har jeg ikke grudd meg til en eneste svømmeøkt enda, jeg har faktisk hatt dager der jeg har planlagt 2 svømmeøkter og etter den andre har gått på stranda for å ta en tredje svømmetur fordi været er så flott! dette prosjektet hadde ikke vært gjennomførbart om jeg ikke syntes svømming var usedvanlig GØY!
Selv om jeg i skrivende stund kun har gjennomført en av de 3 svømmeturene min så vil jeg kalle prosjektet så langt en suksess. Dette begrunner jeg med flere ting, jeg har blitt en bedre svømmer, jeg har fått fokus på stiftelsen organdonasjon, jeg har bidratt til å skape debatt i forskjellige lokale lag om prosjektet. I tillegg så har keg svømt hele Utsiraturen, om en i en togang. Nå gjelder det bare å finne en dag med forhold som ikke endres i løpet av dagen.
Den dagen jeg legger i vei for å svømme den engelske kanal så håper og tror jeg at jeg skal reise med godt mot og en delig følelse om at nå skal jeg bare svømme, nå er det slutt på all ventingen og planleggen med tanke på strøm, vind , media og følgebåter, nå får noen andre ta seg av planleggingen! Det skal nemlig følgebåten ta seg av, da er det bare å krysse fingrene for at det blir forhold mellom 30. august og 6 september 2010, så får det være opp til meg å svømme til jeg har krysset kanalen.
Til slutt så vil jeg avslutte med å si; det å si at noe er umulig før en har gjort alle nødvendige undersøkelser, planlegginger, forberedelser og viktigst av alt at en selv har gjort gjentatte forsøk på å nå målet, det er en løgn. Ingenting er umulig før den dagen du har sluttet og prøve.
See you in France.
siste kommentarer