Hva gjør du når du møter veggen?
Hva gjør en når en møter veggen? Hva gjør en, når en er hundre prosent sikker på at nå klarer jeg ikke mer?
Fra min bakgrunn fra forsvaret og svømmebakgrunnen min vil jeg si jeg har mange erfaringer med å klatre over veggen.
Men det er ikke de gangene jeg har klart å klatre over som har hatt størst betydning. Det er nemlig den ene gangen jeg såvidt, og med en god porsjon flaks, kom meg over som i ettertid har betydd aller mest for min disiplin til å aldri gi opp.
For å fortelle dere denne historien må jeg ta dere tilbake til året 2000. Stedet er Rena Leir i anledning fallskjermjegeropptak.
Vi var ute på den siste uka av seleksjonen, av 500 søkere og 250 rekrutter var vi nå nede i under 25 stykker.
Vi gikk opp en fjellside, en veldig lang og bratt fjellside og jeg fikk det plutselig for meg. Jeg skal gi meg. Om jeg tenkte eller sa det husker jeg ikke, men den styggeste setningen jeg har formulert i hele mitt liv kom ihvertfall fram den lød som følger: kjære ……… ….. gud, gi meg en vei så jeg kan gi meg! (prikkene er tilfeldige da jeg ikke gjentar den setningen) 
Siden vi var midt i en fjellskråning så var det ingen mulighet for å gi seg, jeg hadde et valg:
Gå videre.
Ingen kom noensinne til å hverken bære meg ned eller rekvirere helikopter for den sags skyld. Jeg gikk videre i håp om å komme til en vei der jeg kunne bli hentet.
Langt om lenge, og noen timer senere begynte det å gå nedover og snart kom vi til en vei. Der stod det en del biler, de var klare for å plukke opp de som ville gi seg. Jeg kikket bort på bilene og hørte befalet si; «Da blir det 15minutter pause, før en ny runde». Da satte jeg meg ned, fant fram sportsdrikk og blandet i flaska, drakk litt og fant fram litt kjeks og spiste den.
Jeg tenkte, ikke f… om jeg gir meg, jeg er klar fo en ny runde, jeg var på topp igjen.
Da vi skulle gå spurte jeg etter en kamerat fra opptaket, han hadde vært først opp fjellet. Jeg fikk til svar at han var gått for å gi seg, da så jeg han stå borte med bilene og hadde gitt seg. Jeg startet på en ny runde og kom meg gjennom opptaket.
Av den episoden lærte jeg en ting, uansett hvor sliten du er så kommer energien tilbake, uansett hvor mørkt det ser ut så blir det lyst igjen, uansett hva du holder på med vil ting alltid gå i bølgedaler.
Da gjelder det å huske at når du er som verst sliten og det ser mørkest ut at du er inne i en bølgedal, og bølger kommer i perioder, både bølgetopper og bølgebunner kommer og de går.
Dette fikk jeg mye glede av noen år senere da jeg var på opptak til marinejeger. Jeg visste at jeg aldri kom til å gi meg, da alt så som mørkest ut så tenkte jeg på fjellsida i Østerdalen, jeg visste at jeg snart ville være på topp igjen.
Før jeg skulle inn på marinejegeropptak så skulle en som jobbet i forsvaret komme på besøk i leiligheten til en kamerat av meg for å lage treningsopplegg for oss. Det første han spurte meg om var: «Hva gjør du når du møter veggen Stian?»
Jeg kikket bort på kameraten min, og tankene virret i hodet mitt, hva var det han ville ha som svar? Jeg lurte litt på hva han var ute etter av svar, men svarte det eneste jeg kunne komme på: «Eg får vel gi gass då..»
Jeg kikket spørrende på han og forventet en avhandling av et svar, men det eneste han svarte var: «Husk det!» .
Disse to tingene, en opplevelse i Østerdalen og en påminnelse i en gammel kjellerleilighet, skulle få store konsekvenser for min tankegang på det å møte veggen.
En møter veggen og så gjør en noe med det, en møter veggen og så klatrer en over, snor seg rundt, med eller uten andres hjelp det finnes alltid en vei forbi!
En episode jeg husker spesielt fra marinejegeropptaket var fra siste uka da vi var reist fra Fjøløy Fort for å gå med sekk siste uka. Jeg gikk, eller rettere stotret meg frem, med krampe på fremsiden av låret hver gang jeg satte ned foten, både venstre fot og høgre fot, jeg stoppet for å tøye ut, men fikk da krampe på baksiden…
Fikk bare senke tempoet litt så gikk det på et vis.. Mens jeg gikk der å haltet så ropte befalet: «Noen må hjelpe siste mann med sambandet!». Sambandet var en ekstra sekk med radio utstyr, det veide omtrent ti kilo.
Jeg snudde meg momentant for å gå tilbake for å hjelpe sistemann, da hørte jeg befalet; «Ikke du Vikra!» , han så vel hvor sliten jeg var og at det ville ha tatt lengre tid om jeg tok det. Men jeg visste at jeg ville klart det, uansett hvor lang tid eller hvor sent det hadde gått så visste jeg at jeg aldri hadde gitt meg.
Etter episoden i Østerdalen så har jeg aldri vurdert å gitt meg, ikke på marinejeger opptaket og ikke på svømmeturene,jeg har aldri møtt veggen igjen. Jeg hadde lest mye om den Engelske kanal, at der møtte en som regel veggen eter 8-10 timer. Dette var jeg forberedt på. Og selv om temperaturen var tre grader mindre enn forventet, selv om bølgene var på 2-3m så vurderte jeg aldri å gi meg, jeg møtte aldri veggen. Jeg lovde meg selv at jeg ikke skulle snu meg å se meg tilbake før jeg stod på land i Frankrike og slik ble det!
Det betyr ikke at jeg aldri har tenkt: «Hva holder du på med Stian? Hvorfor bruker du så mye tid på dette? Hva er vitsen?» For både på marinejegeropptaket og i svømmingen har jeg fått kjenne på negative tanker, mange negative tanker.
Men jeg har alltid tenkt: «Ett skritt av gangen, et svømmetak om gangen , en treningsøkt om gangen.
Så min oppfordring til dere blir når det ser som mørkest ut, ikke misforstå for det er lov å tenke negativt, men aldri ta en beslutning om å gi deg i mørket, ta et skritt til , ta et svømmetak til, kom deg ut i lyset før du tar en beslutning.
Til slutt er det bare et spørsmål igjen å stille: «Hva gjør DU når du møter veggen?»
Meget bra skreve !
Takk for det, kjekt at du følger bloggen
Du kan nå abbonere på innlegg, om du er interessert, ved å legge mailadresse i boksen på høgre side og trykke subscribe.
Tankevekkende Stian. Jeg har jobbet mange år og vært innom bunn og topp. Heldigvis begge deler. Nyttig er min erfaring
Ja, det er viktig å kjenne kroppens reaksjoner både fysisk og psykisk i forskjellige situasjoner, da er det lettere å forstå hvorfor du tenker som du tenker, om det eksempelvis er motgang der og da. Da er du bedre rustet for motgang senere.
Bra innlegg! Bestandig interessant å lese andres erfaringer og tips når det kommer til det «å møte veggen.» Personlig så er det flere ting som funker, bl.a tenke at det finnes folk som har gått gjennom værre, så da kan jeg og…
Takk for det. Det er mange forskjellige måter å tenke på, det viktigste er å være bevisst hva som skjer når du blir sliten, trøtt og lei. Da kan du forberede den indre monologen, slik at du klarer å tenke positivt. Da hjelper nok også det å si som du sier!
Inspirerande! «eg får vel gi gass då..» ska eg huska på! Eg har ein tendens te å gravt meg ned når eg møtt veggen. Det e vel på tide med ein forandring
e fra åkra eg og farr
digge arbeidet ditt
Takk for det mister
Takk for et fantastisk inspirerende innlegg, Stian
Takk for fin tilbakemelding mister!