Etter at jeg hadde ankommet feriehuset så gikk jeg rett i dusjen. Da jeg var ferdig kom akkuratt de andre inn. Etter en stund kom taxisjåføren Bob innom, han kom for å gratulere meg med svømmeturen, det var slettes ikke verst!
Etter at de andre hadde bært inn utstyret, så fant jeg ut at Sarah skulle tilbake til London samme kveld. Vi hørte om Bob kunne kjøre oss til Folkestone for en liten matbit og feiring, det var selvsagt ikke noe problem, han måtte bare kjøre hjem datteren han hadde ventende i bilen først.

Bob kom for å hente oss ti minutter senere, han bodde like ved Varne Ridge. Han kjørte oss til Folkestone og gikk inn for å høre om restauranten var åpen. Og i samme øyeblikk fortalte han nok at jeg hadde svømt kanalen. Da jeg trodde kanalsvømming var ganske vanlig i England overrasket det meg veldig hvor imponert alle vi snakket med ble. Fra folk på restauranten til taxisjåfører. Kanskje det er fordi de vet hvor mye som skal til, og samtidig har sett mang en svømmer fått  sine drømmer knust i kanalen?

Jeg slet som nevnt tidligere med sår hals, og jeg klarte meg med 3 biter av indrefileeten og 3 gaffler med fløtegratinerte poteter og en is. Is ble jeg anbefalt av Sønnøve, som tydligvis snakket av erfaring. Ikke akkuratt noe å skryte av for restitusjonen sin del etter 14 timers svømming. Det ble en relativt kort kveld på byen og vi følgte Sarah til toget etter cirka en times tid. Deretter tok vi taxi videre til Varne Ridge.

Magne var veldig syk, og jeg var glad jeg ikke visste om det, og heller ikke merket dette under svømmingen.

Da jeg la meg den kvelden så var det neimen ikke lett og sove. Mange tanker raste gjennom hodet, og mang en gang kikket jeg ut vinduet, over den engelske kanal og mot frankrike.
Jeg våknet 0430 igjen etter 4-5 timer søvn. Heller ikke mye å skryte av mtp at jeg forrige natt sov 2-3 timer før jeg la ut på svømmeturen klokken 0220. Men det gjorde absolutt ingenting. Jeg gikk inn i stua for å se hva Magne hadde fått festet til film. Jeg koste meg i senga dess lenger filmen rullet, det viste seg at han hadde filmet i nesten i en halvtime, det i tillegg til å ha funnet frem mat og hatt forbindelse med dee hjemme. Sønnøve og Sarah hadde også tatt bilder, for et team jeg hadde, ikke bare hadde jeg fått enestående hjelp over kanalen, men jeg kan også se turen på video og på bilder.
Jeg sovnet så til igjen i et par timer.

Da vi sto opp reiste Sønnøve tilbake, jeg takket for hjelpen før Magen og meg satte kursen for Dover. Målet for turen var mat ,kart og pub.  Nå skal det sies at vi lette etter en spesiell pub, nemlig puben der mange kanalsvømmere signerer nnet sitt og tiden de har svømt på på veggen. Dvs da vi ankom så jeg det var signert på vegger og tak Etter at vi hadde signert gikk vi på McDonalds, kanskje ikke den beste maten dagen etter svømmeturen, men halsen var veldig bra og det var det jeg hadde lyst på Magne var ikke spesielt vanskelig å overtale han heller…

Etter byturen begynte vi å sjekke opp hvordan vi skulle komme oss hjem. Det var nå blitt onsdag og vi hadde feriehuset frem til søndag. Det passet dårlig med flyene, samtidig som vi hadde avtalt at vi skulle reise tidlig om det ble tidlig med svømming, så vi ble enige om å  hjem torsdagen.

Jeg måtte printe ut booking kortene Evelyn og David, som alltid var det strålende service. Men de ble sjokkert da jeg sa vi skulle dra så dro de meg me ut til wall of fame, dvs en av veggene der de hadde hengt opp skilt over svømmere som hadde klart svømmeturen fra england til frankrike. De stillte meg på et podium med det norske flagget og så seg selv på hver side, så beordret de en forbispaserende til å ta noen bilder

Neste morgen ble vi hentet klokken 0630 av Bob som skulle kjøre oss til flyplassen, jeg kan trygt si at turen var en suksess.

Jeg kan trygt si at prosjektet Svøm for livet! har vært en suksess!

Da jeg hadde en solid opprydning ,i boda hjemme, kom jeg over skipssekken som jeg fikk i min tid som marinejeger. Påskriften på den var; For kongen, fedreland og flaggets heder.

Hva ligger så i disse ordene? Har disse ordene noen betydning nå som kongehuset er mest kjent for Ari Behns  mange krumspring  og Martha Louise sine kurs om skyttsengler??

Svaret er JA, et klart rungende og tydelig ja. Vi har fortsatt et kongehus og vi har fortatt et flagg som samler norge fra nord til sør. At ikke alle er like imponert over kongehuset forandrer ikke det faktum at vi fortsatt er samlet under et flagg. Og når det gjelder kongehuset som i det siste, ifølge mange har fått noen riper i lakken, så er Harald fortsatt vår konge.

Stolthet over kongen, fedreland og flaggets heder er vel mest kjent for de militære. Det blir ofte brukt som en motivasjonsfaktor. Det vi gjør og det vi eventuelt måtte ofre  er for kongen, fedreland og flaggets heder, og kan rettferdiggjøres med dette.

Men i tillegg til dette, og det jeg mener er viktigst her er stoltheten disse soldatene har over jobben sin, viljen til alltid å gjøre sitt beste, viljen til å stå på, og hjelpe andre selv om du ikke har krefter igjen.  Den bør vi ta med oss i alt vi gjør.
Selv om vi jobber i nordsjøen, driver gard, jobber som elektriker eller snikker, ta stoltheten med deg i jobben, og du vil oppnå resultater.

Ikke vær fornøyd med at ting er ”godt nok”, som en kjent baseballspiller sa: ”Don’t bunt, aim for the army of immortals…”
Jo høyere du sikter jo høyere komer du til å lande, uansett om du når målet ditt eller ikke så vil du være et skritt nærmere og bare antall forsøk avgjør om du kommer frem, så aldri gi opp!

Mislykkes er verdens dårligste uttrykk. For når har du mislykkes? Du har ikke mislykkes selv  om du gjør feil, du har lært hvordan det ikke skal gjøres og du trenger et nytt forsøk. ALLE som er i ledende stillinger er der på grunn av sine egne og andre sine feil, forksjellen er at de har lært av dem, og det kalles erfaring! Lær av dine feil første gangen de gjøres og du vil være like god som noen.

Ta stoltheten med deg ut på jobb, ikke vær fornøyd med ”godt nok” og aldri gi opp, fordi det er kun snakkk om antall forsøk før du får det til!